Mange snakker om kjernekraft. Nærmest ubegrenset tilgang tilgang til klimavennlig energi på små arealer er forlokkende. Da er det vel bare å sette i gang med bygging?

– Hvorfor satser ikke Skagerak på kjernekraft? 

– Det er et godt spørsmål, men jeg mener det er et spørsmål som må løftes et nivå opp. Vi bør spørre: Hvorfor satser ikke Norge på kjernekraft? De fleste prognoser tyder på at vi trenger mer kraftproduksjon i årene som kommer, men det er noen utfordringer knyttet til kjernekraft som gjør at det, i det minste på kort sikt, ikke er så aktuelt. 

– Generelt sett er kjernekraft en teknologi som er knyttet til store offentlige satsinger, gjerne statlige kjernekraftprogram. Det er vanskelig for en enkelt kommune eller selskap å vedta at de skal satse på kjernekraft. Kjernekraft er en høyst internasjonal bransje hvor man benytter radioaktivt materiale som utvinnes, anrikes og fraktes over landegrenser. I tillegg skal avfallet håndteres, og alt dette er knyttet til et strengt internasjonalt regelverk. 

– Men kjernekraft er jo ikke akkurat noe nytt, så det må da være mulig for et land som Norge å utvikle dette? 

– Norge har aldri produsert kjernekraft, men IFE har erfaring med forskningsreaktorer og har konsesjon for å eie og drive atomanlegg og avfallshåndtering i Norge. De har sagt at kjernekraft tidligst kan være aktuelt på 2040-tallet, og har pekt på fem forutsetninger for å lykkes med kjernekraft:  

– For det første trenger vi et utdanningsløp, fordi vi har for få med tilstrekkelig kompetanse og erfaring. Så må satsingen ha legitimitet, det vil si at den må være politisk enighet og støtte i befolkningen, både lokalt og sentralt. De regulatoriske forholdene må også være på plass i form av utredninger og konsesjonsprosess. Dette må knyttes opp mot internasjonalt samarbeid og regelverk, ikke minst relatert til håndtering av atomavfall hvor strenge internasjonale konvensjoner slår fast at hvert land må håndtere sitt eget avfall. Det er ikke uvanlig at en konsesjonsprosess for et vannkraftverk tar opp mot ti år, og det er nok lite sammenlignet med etablering av kjernekraft. IFE peker også på behov for teknologisk utvikling, spesielt knyttet til design av små modulære reaktorer (SMR), som det snakkes mye om. Disse er i dag hovedsakelig basert på kjent teknologi fra konvensjonelle kjernekraftverk, og for å få ned kostnadene må imidlertid teknologien utvikles og masseproduseres. Dette krever internasjonal koordinering av regulatoriske forhold og det kommer i seg selv til å ta noen år.