Kjernekraft

Mange snakker om kjernekraft. Nærmest ubegrenset tilgang tilgang til klimavennlig energi på små arealer er forlokkende. Da er det vel bare å sette i gang med bygging?

– Hvorfor satser ikke Skagerak på kjernekraft? 

– Det er et godt spørsmål, men jeg mener det er et spørsmål som må løftes et nivå opp. Vi bør spørre: Hvorfor satser ikke Norge på kjernekraft? De fleste prognoser tyder på at vi trenger mer kraftproduksjon i årene som kommer, men det er noen utfordringer knyttet til kjernekraft som gjør at det, i det minste på kort sikt, ikke er så aktuelt. 

– Generelt sett er kjernekraft en teknologi som er knyttet til store offentlige satsinger, gjerne statlige kjernekraftprogram. Det er vanskelig for en enkelt kommune eller selskap å vedta at de skal satse på kjernekraft. Kjernekraft er en høyst internasjonal bransje hvor man benytter radioaktivt materiale som utvinnes, anrikes og fraktes over landegrenser. I tillegg skal avfallet håndteres, og alt dette er knyttet til et strengt internasjonalt regelverk. 

– Men kjernekraft er jo ikke akkurat noe nytt, så det må da være mulig for et land som Norge å utvikle dette? 

– Norge har aldri produsert kjernekraft, men IFE har erfaring med forskningsreaktorer og har konsesjon for å eie og drive atomanlegg og avfallshåndtering i Norge. De har sagt at kjernekraft tidligst kan være aktuelt på 2040-tallet, og har pekt på fem forutsetninger for å lykkes med kjernekraft:  

– For det første trenger vi et utdanningsløp, fordi vi har for få med tilstrekkelig kompetanse og erfaring. Så må satsingen ha legitimitet, det vil si at den må være politisk enighet og støtte i befolkningen, både lokalt og sentralt. De regulatoriske forholdene må også være på plass i form av utredninger og konsesjonsprosess. Dette må knyttes opp mot internasjonalt samarbeid og regelverk, ikke minst relatert til håndtering av atomavfall hvor strenge internasjonale konvensjoner slår fast at hvert land må håndtere sitt eget avfall. Det er ikke uvanlig at en konsesjonsprosess for et vannkraftverk tar opp mot ti år, og det er nok lite sammenlignet med etablering av kjernekraft. IFE peker også på behov for teknologisk utvikling, spesielt knyttet til design av små modulære reaktorer (SMR), som det snakkes mye om. Disse er i dag hovedsakelig basert på kjent teknologi fra konvensjonelle kjernekraftverk, og for å få ned kostnadene må imidlertid teknologien utvikles og masseproduseres. Dette krever internasjonal koordinering av regulatoriske forhold og det kommer i seg selv til å ta noen år.  

– Så hva sier du til de som mener at kjernekraft er løsningen for Norges energikrise? 

– Da har jeg lyst til å gå tilbake til 1973 da Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) kom med en interessant rapport om kjernekraft. Allerede da så man at vannkraften hadde et begrenset potensiale, og kjernekraft ble sett på som en sannsynlig løsning for å dekke Norges kraftbehov de neste tiårene. Utover på 1970-tallet økte imidlertid motstanden mot kjernekraft, samtidig som kraftbehovet ikke ble så stort som antatt, så kjernekraftprogrammet ble skrinlagt. 

– Dette er en parallell til i dag, hvor kraftforbruket er forventet å vokse ganske fort og vannkraftpotensialet er begrenset. Forskjellen fra 1973 er at vi har noen konkurrerende teknologier som solkraft, vindkraft på land og vindkraft til havs. 

– Men så er det kostnadene. Svenskene har tatt opp igjen sitt kjernekraftprogram, og en rapport utarbeidet for den svenske regjering har anslått kostnader på ca 400 milliarder for inntil fire nye kjernekraftverk hvor staten trolig må garantere for 300 av disse. Samtidig er ikke havvindsatsingen i Norge billig heller, men er vi villig til å betale vil vi kunne ha en betydelig mengde havvind innen 2040. 

– Hvis vi ønsker å satse på kjernekraft, sier IFE tidligst 2040, men det er kanskje mer realistisk nærmere 2050. Da tror jeg vi må akseptere at vi ikke får nok kraftproduksjon til å elektrifisere eksisterende industri, eller tiltrekke oss ny industri, hverken i så stor utstrekning eller innenfor den tidshorisonten som vi ønsker. 

– Er det ikke bedre å satse på en stabil strømkilde som kjernekraft i stedet for å stole på ustabile energikilder som sol- og vindkraft? 

– Dette spørsmålet har ikke et enkelt svar. Blant annet avhenger det av størrelsen på det fremtidige kraftbehovet og timingen på dette. Hvis vi trenger kraftproduksjonen de neste 15-20 år er nok ikke kjernekraft veien å gå. Samtidig har kjernekraft noen fordeler som spesielt sol- og vindkraft ikke kan matche. Dette inkluderer blant annet mindre naturinngrep og mulighet for stabil kraftproduksjon gjennom året.  

– Man kan likevel spørre seg om det er mer stabil kraftproduksjon vi trenger i det fremtidige kraftmarkedet. Selv om Norge ikke bygger særlig mye av hverken sol- eller vindkraft for tida vokser denne produksjonen i raskt tempo i vårt geografiske nærområde. Denne utviklingen sørger for overskudd av kraft i økende andeler av året, og dette overskuddet kommer også Norge til gode gjennom økt import. Slik kan man argumentere for at det man mest av alt trenger er mer fleksibel produksjon og fleksibelt forbruk som kan kompensere for timer med bortfall av sol- og vindkraft i Norge og i våre naboland. Utvikling av Norges eksisterende vannkraftressurser gjennom effektoppgraderinger og/eller pumpekraft er spesielt godt egnet til dette.